Det tillitsbaserte samfunnet
Det er ikke oljen, vasskrafta eller laksen som har gjort Norge rikt, men «Skandinavias gull»: tillit. Tillit til at partene i arbeidslivet kan stole på hverandre, tillit til at ordensmaktene og politikerne ikke er korrupte, tillit til at skattepengene går til felles velferdsordninger. Denne tilliten er grunnlagt gjennom kollektive ordninger der fellesskapet har betydd mer enn egen fortjeneste. Verdien av den tilliten vi har til hverandre, til institusjoner og til politikere kan ikke måles økonomisk, men i høy livskvalitet og gode relasjoner. Med arbeidsmiljølovens rett til medbestemmelse har det norske arbeidslivet en lang tradisjon for tillitsbasert ledelse. Denne tilliten minsker kostnader forbundet med konflikter, rettssaker og grunnleggende mistenksomhet i alle ledd. Tillit er lønnsomt, produktivt og helsefremmende. Mangel på tillit fører til ulikhet, sosial korrupsjon og økt samfunnspolarisering.

Solidaritet og dugnadsånd og tillitsbasert organisasjonskultur kombinert med et eget velutbygd velferdstilbud gjorde at mange jernbanefolk kunne bidra med sin kompetanse da velferdsordninger for alle skulle bygges opp i Norge. Slik sett fulgte den norske velferdsstaten jernbanesporene.

«Grunnlaget for det trygdesystemet vi har i dag ble lagt gjennom Jernbanens sykekasse»

Dette sa statsråd i Sosialdepartementet Aaslaug Aasland (Arbeiderpartiet) under feiringen av Jernbanepersonalets sykekasse i 1951, og påpekte med det at utviklingen av det norske velferdssamfunnet har sitt utgangspunkt i jernbanens velferdsordninger.

Norsk jernbanehistorie er først og fremst framstilt som en teknisk historie, med stedsutvikling og arkitekturhistorie som andre fokusområder. At norsk jernbanehistorie også er norsk sosialhistorie er for de fleste fortsatt ukjent. Jernbaneutbyggingen i Norge gikk raskt og jernbanefolk ble blant de størst arbeidstakergruppene i landet. De etablerte tidlig sterke fagforeninger som laget gode, kollektive ordninger for de mange lavtlønnede jernbanefolkene. Deres kollektive velferdsordninger ble en erstatning for bedre lønn og regnes som malen for de generelle, statlige velferdsordningene som i dag omfatter alle.

Denne siden av jernbanehistorien inngår i fortellingen om den politiske utviklingen og demokratiseringen av landet. Gjennom et stort nettverk av lokale og nasjonale fagforeninger som ga god erfaring i politisk forhandling, gikk mange jernbanemenn og noen -kvinner inn i lokalpolitikken. Med bakgrunn fra styreverv i eget bibliotek, bank, forsikringsselskap, boligbyggerlag, forbruksforretninger og en rekke interne hobbyklubber lærte de seg internt komitearbeid og samarbeid med offentlige instanser. Denne kollektive «korpsånden» ble til gjennom solidaritet og dugnad. Slik klarte de å heve seg sjøl og en stor statlig arbeidsstokk opp av fattigdommen. I tillegg til å være ansatte i landets viktigste transportselskap bidro jernbanefolkene ikke bare til en egen, men også en nasjonal klassereise. Som et nasjonalt museum er det viktig at også jernbanens immaterielle kulturarv formidles.

De skapte en bevegelse og en klasseidentitet med fagforeningsfaner, arbeidersanger osv. der det sosiale fellesskapet gjorde bevegelsen til noe mer enn felles lønnskrav og arbeidsgiver. En ny yrkesgruppe utviklet et samhold og en «korpsånd» som fremmet yrkesstolthet og gjennomføringskraft.

 

Jernbanens sjukekasse
De aller fleste jernbanefolk var lavtlønte. Ansettelsessystemet var hierarkisk og i mange tilfeller basert på å søke seg til større, ledig stilling der det måtte passe. Begynnerlønna var for mange stillinger så lav at det ikke var tillatt å inngå ekteskap uten etter søknad, og i mange stillinger var lønnsøkningen minimal sjøl etter mange år. Til tross for, eller kanskje på grunn av lave lønninger, klarte jernbanefolk å skape egne velferdsordninger gjennom felles bidrag.

Landets første offentlige sjukekasse ble opprettet av bedriftsledelsen i 1851 samtidig med anleggsstart av Norsk Hoved-Jernbane som gikk mellom Christiania og Eidsvoll. Etter hvert ble personalet ved andre baner medlemmer, som Kongsvingerbanens personale i oktober 1862 og Smålensbanens personale i 1878. Sjukekassen ble allerede fra oppstart forvaltet av et styre bestående av Hovedbanens øverste administrerende myndighet med overbestyreren som formann og seks medlemmer valgt av og blant personalet. Styret ansatte og avskjediget leger og fastsatte lønnen deres og førte ellers tilsyn med at ingen uberettiget fikk ytelse fra kassen. Ytelsene var fra starten fri legehjelp og medisiner til medlem, ektefelle og barn i tillegg til tjenestefolk i medlemmets husstand. I tillegg ble det gitt et begravelsesbidrag. Ved anleggsstart ble også landets første jernbaneprest ansatt, Eilert Sundt, som i dag regnes som sosiologien grunnlegger i Norge.

Sjukekassen omfattet bare faste ansatte ved jernbanen og medlemsavgiften var i 1855 to skilling for hver spesiedaler man hadde i lønn. Etter hvert ble avgiften prosentbasert, i 1951 var den på 3 prosent. I tillegg fikk sjukekassen inntekter fra bl.a. gebyrer og mulkter og kunne låne ut av formuen til medlemmer som hadde kommet i økonomiske problemer på grunn av sjukdom. Sjukekassen omfattet ikke anleggsarbeiderne da disse var ansatt av kontraktørene som bygget banene. Anleggsarbeiderne var ofte ugifte løsarbeidere som vandret fra anlegg til anlegg eller lokale småkårsfolk som deltok i anleggsarbeidet i hjembygda. Under byggingen av Bergensbanen kom folk fra store deler av Sør-Norge og Vestlandet samt en del svensker og finner.

I 1914 opprettet Norsk jernbaneforbund en egen hjelpekasse til avlastning ved sjukdom og fra 1933 hadde sjukekassen eget fysikalsk institutt med fast ansatte sjukegymnaster. Hjelp til å komme seg tilbake i arbeid etter sjukdom var viktig. Fra 1947 fikk sjukekassen bidrag fra stat, kommune og arbeidsgiver etter bestemmelser i sjuketrygdloven og dermed godkjent som en offentlig sjukekasse. For å kunne begraves med verdighet, det vil si i hvitmalt kiste, ble det etablert begravelseskasser ved anlegg og i lokale fagforeninger.

Jernbanens pensjonsordning ble en modell
Statsbanenes Pensjonskasse ble etablert som en kollektiv ordning i 1860-åra slik at jernbanefolk kunne gå av med pensjon av helsemessige eller sikkerhetsmessige hensyn. Arbeidsgiver, det som i 1880-åra ble Norges Statsbaner, betalte fire prosent av pensjonsinnskuddet som var ti prosent av lønna. I 1917 kom loven om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn og den omfattet også jernbaneansatte, men først i 1936 ble alminnelig aldersgrense satt til 70 år.

Da Statens trygde- og pensjonsordninger, «velferdsstaten», ble igangsatt i 1948, var jernbanefolkenes kollektive velferdsordninger brukt som grunnlag for den offentlige sjuketrygd og alderspensjon.

Senere ble jernbanefolks kollektive velferdsordninger, som blant andre fri tannlegebehandling for enkelte grupper, bedriftshelsetjeneste og begravelsesbidrag, en del av den statlige velferdsordningen. Jernbanens Pensjonskasse forvaltes i dag av Statens Pensjonskasse.

ANDRE KOLLEKTIVE ORDNINGER OG VELFERDSTILBUD

Jernbanepersonalets bank og forsikring
Jernbanelønningene var tidligere blant de laveste i landet. Begynnerlønna var ofte så lav at det ikke var mulig å forsørge en familie. Løsningen var i mange tilfeller å flytte til en større stasjon, det vil si en stasjon med større trafikkgrunnlag. For mange stillinger var dette ikke mulig, her kunne lønna økes etter ansiennitetsprinsippet.

Til tross for fast arbeid var det ofte vanskelig for jernbanefolk, en ny funksjonærgruppe ofte uten rot i middelklassen, å få lån da bankene krevde sikkerhet i fast eiendom. Som en løsning på dette behovet ble 3. distrikts spare- og låneforening etablert som den første i sitt slag i landet. Den ble opprettet 1. juli 1885 på Rena for å hjelpe jernbanefolk til å få seg egen bolig. Anleggsarbeiderne ved jernbaneanleggene og faste ansatte kunne spare lønna si her.

Denne ordningen gjorde at de kunne få boliglån uten kausjonist og mange anleggsarbeidere kunne bli bofaste. Norsk jernbaneforbund sto bak opprettelsen av Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse i 1895. Fortsatt er dette viktig deler av det sosiale tilbudet jernbanefolk kan benytte seg av med lave boligrente og rimelig forsikring.

Jernbanens forbruksforeninger ble opprettet i1866 som Østbanernes forbruksforening og hadde etter hvert utsalg i mange jernbanebyer. De solgte matvarer til reduserte priser til jernbaneansatte. Jernbanefolk bosatt langs banestrekningene kunne sende ei låsbar kasse med toget og få den sendt tilbake med matvarer. Betalingen ble trukket fra lønna.

Jernbanefolks fagforeninger
Bland jernbanefolk har de vært to store forbund, Norsk jernbaneforbund og Lokomotivmannsforbundet. Det første har organisert ansatte på stasjonene og skiftetomtene, konduktørene, verkstedarbeiderne og linjepersonalet. Det andre har organisert ansatte i lokomotivstallene og lokomotivførere. Norsk jernbaneforbund ble stiftet i 1892 og gikk inn i Landsorganisasjonen i 1919 og kravet om normalarbeidsdag og en ukentlig fridag blir innfridd. Distriktsorganisasjoner blir opprettet i 1924 og disse var utgangspunkt for de mange sosiale og kulturelle tilbudene som ble igangsatt, ofte for å avhjelpe den lave lønna jernbanefolk flest hadde.

Norsk Lokomotivmannsforbund ble stiftet i 1893 og fikk raskt lokale foreninger. De to forbundene har begge hatt lønnskamp som sitt viktigste formål, men lønnsnivået mellom de to forbundene har alltid vært stort.

Fagforeningene blir landsomfattende
Både jernbanepersonalet og anleggsarbeidere ved jernbaneanlegg var tidlig ute med kollektive velferdsordninger og fikk tidlig gjennomslag for krav om bedre boforhold ved anleggsarbeid. Bygging av Bergensbanens høgfjellsstrekning, der krav om bedre husvære i form av mobile brakker kom opp, sammenfaller i tid med kravene som ble framsatt av Vei- og jernbaneabeidernes forbund på landsmøtet i april 1895. For – samlingslokalet Myrhallen på Myrdal stasjon sto i sentrum for dette. Kravene ble behandlet av Stortingets komite for sosiale spørsmål, innstilling nr. 256, i juni samme år og kravet om «tilstrækkelig og ordentlige Barakker ved Anlæggene» samt fri reise med jernbanen ble innfridd. Veg- og jernbanearbeidernes forbund var en ny fagforening som i dag regnes som oppstarten til LO da 12 vei- og jernbaneanleggsarbeidere kom sammen i Kristiania den 13.04. 1895 for å stifte et landsomfattende forbund. De representerte vel 200 organiserte arbeidere ved fire jernbanearbeiderforeninger som senere ble Norsk Arbeidsmandsforbund. Dette forbundet sto sentralt i arbeidet med den første landsdekkende Hovedavtale i 1902, tariffavtalen i 1907 og i arbeidet med Hovedavtalen mellom LO og NHO i 1935 som regulerte og fremdeles regulerer avstemningsreglene over tarifforslag. Krisetiden, som oppsto etter den første verdenskrig, var dominert av konflikter og bitre arbeidskamper.

Den politiske arbeiderbevegelsen var splittet opp i flere partier på grunn av ideologiske motsetninger, og denne splittelsen preget både den faglige og den politiske situasjonen på 1920-tallet. Samlingstanken kom ikke før på slutten av dette tiåret, og dermed ble arbeiderbevegelsen i stand til konstruktivt, målrettet politisk arbeid. I 1935 ble Det Norske Arbeiderpartis første flertallregjering dannet, noe som la grunnlaget for utviklingen mot det velferdssamfunnet vi har i dag.

Første hovedtariffavtale mellom LO og Arbeidsgiverforeningen
I løpet av mellomkrigstida forvandles arbeiderbevegelsen fra å bli ansett som en samfunnsfare til å bli en samfunnsstøtte. 1935 regnes som klassesamarbeidets år med den første hovedtariffavtalen mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforeningen og kriseforliket med Bondepartiet som førte Arbeiderpartiet til regjeringsmakten. Den enheten som ble oppnådd var ikke noe som forelå, men noe som tvert imot ble skapt og kjempet fram av arbeiderbevegelsen sjøl. Det norske systemet, samarbeidet LO, NHO og staten, har hatt som mål å sørge for økonomisk trygghet der lønn og pensjon til å leve av for vanlige folk og sykepenger under sykdom har vært et felles utgangspunkt og mål.

Jernbanen har vært en av landets aller største arbeidsplasser og en stor mannsarbeidsplass. De tradisjonelle kvinneyrkene ved jernbanen har alle vært temmelig usynlige og har sjelden vært omtalt. Vask, matlaging og kontorarbeid har foregått langt unna passasjerer og plattformer og har hatt det til felles at de ble sett først når de ikke ble gjort. I de stillingene som begge kjønn kunne ha, telegrafi og ekspedisjon av tog, ble kvinnene tidlig forsøkt skjøvet ut. Da kvinner begynte i tradisjonelle mannsyrker som konduktører, lokomotivførere og banearbeider ble de utsatt for latterliggjøring, usynliggjøring og trakassering. Tidligere var forskjellene også store når det gjaldt muligheter for fast ansettelse og for forfremmelse. På få tiår har dette heldigvis endret seg mye.

Bedriftskultur
Både anleggsarbeider og jernbanefolk var vant til å flytte for å få seg arbeid, og nettopp derfor var behovet for å bli en del av et fellesskap dit de kom større. Det sterke fellesskapet og tryggheten en fast stilling ved jernbanen ga, gjorde at foreningslivet raskt ble etablert blant jernbanefolk.

Både korps og kor har lange tradisjoner, men også andre hobbyer har ført til felleskap. I tillegg sto fagforeningene bak mange velferdstilbud som feriehus, bibliotek og borettslag. Jernbanefolkene dannet interesseforeninger som kor, korps, hobbyklubber og arrangerte stevner og turneringer både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Bedriftsaviser
Vestbanernes Verkstedforening i Drammen startet «Verksteds-Arbeideren» som er den eldste bedriftsavis i Skandinavia. Redaksjonen av fagbladet gjøres av de tillitsvalgte. Etter hvert oppsto det interne aviser eller møteprotokoller i mange foreninger, f.eks. «Papirmølla» som ble drevet av stasjonspersonalets forening på Hamar.

HOBBYKLUBBER, NASJONALT OG INTERNASJONALT SYSTEM

Bedriftsidrettslag
Jernbanens idrettslag i Trondheim er landets eldste bedriftsidrettslag, stiftet i 1918. I 1945 ble Norsk Jernbane Idrettsforbund stiftet med ca 40 bedriftsidrettslag spredt langs banestrekningene. På 1950-tallet ble det arrangert landsomfattende og nordiske Jernbanemesterskap første gang.

I 1959 ble det første landsomfattende bedriftsmesterskapet i landet holdt. Lokale Jernbanens Idrettslag ble etablert i mange byer, og medlemmene kan se tilbake på gode prestasjoner i mange grener som friidrett, håndball, fotball og de fleste andre. Stevner og konkurranser ble avholdt både lokalt og nasjonalt, noe som var med på å styrke fellesskapsfølelsen innad i etaten. Fra 1951 deltok jernbanefolk i den internasjonale bedriftsidretten og arrangerte også internasjonale stevner i både sommer- og vinteridretter.

Jernbanens avholdslag
Dette er en av de eldste organisasjonene innen jernbanen, stiftet i 1894. Formålet har hele tiden vært å skape gode fritidssysler for ansatte, som sjekkmesterskap og idrettskonkurranser. Jernbanesjakk var i mange år en stor, internasjonal hobby der sjakkspillende jernbanefolk møttes til lokale, nasjonale, europeiske og verdensomspennende turneringer i tillegg til å spille mot kolleger verden over med postsjakk.

Jernbanesangkor og -korps
Jernbanesangkor og -korps har det vært i de fleste jernbanebyene. Allerede etter 12 års jernbanedrift var den første jernbanesangforeningen stiftet, i Oslo i 1866. Jernbanekoret i Drammen har røtter tilbake til 1876. Narvik jernbanekorps er det eldste, stiftet i 1907.

Foto: Jernbanemesterskap i fotball. Foran fra venstre sitter Finn Gundersen, og som målmann, Torfinn Coccoza. 1946.

På 1950-tallet ble det holdt store landsstevner for korpsene, etter hvert også med innslag av utenlandske korps. Fra 1960-tallet deltok norske jernbanekorps på internasjonale stevner og reisevirksomheten ble etter hvert stor med stevner over hele Europa. Musikkinteresserte jernbanefolk stiftet også symfoniorkester i flere jernbanebyer.

Feriehusordningen
De lokale fagforeningene gikk mange steder sammen om å anskaffe et feriehus eller hytte slik at alle fikk mulighet til å reise på ferie eller helgetur for en rimelig penge. Dette kunne være banevokterboliger som ikke lenger var i bruk eller det ble kjøpt ei hytte. Flere steder ble det også bygd feriehus. Der gikk som regel fagforeningen inn med økonomisk større til tomtekjøp, men byggingen og vedlikeholdet ble gjort av medlemmene på dugnad. Trondheim konduktørforenings feriehus ved Hjerkinn stasjon ble satt opp på grunn eid av NSB.

Jernbanebibliotekene
I flere byer ble det tidlig opprettet et lite bibliotek for jernbanefolk som måtte overnatt i tjenesten. Dette ble gjort både for å løfte det generelle kunnskapsnivået, men også for at oppholdet i tjenesten ikke skulle være uvirksomt. Jernbanebiblioteket på Hamar ble en del av Norsk jernbanemuseum ved opprettelsen i 1896.

Pensjonistforeninger
Landets eldste pensjonistforening, Hamar jernbanepensjonistforening, ble opprettet i 1928 og har vært et forbilde for andre pensjonistforeninger enten de har vært arbeidsrelatert eller lokalt forankret. Den første saken var å få redusert skatt for pensjonister og fjerne dyrtidstillegget som i 1944 var 200 kr. årlig, noe som etter hvert ble en realitet. Ellers var mye av årsaken til opprettelsen at jernbanefolkene ville fortsette det gode fellesskapet som hadde vært på arbeidsplassene. I 1969 gikk jernbanepensjonistforeningene landet over sammen i en landsforening og hadde i mange år forhandlingsrett med staten om trygdeoppgjøret.

Boligbyggerlag
Rett etter 2. verdenskrig var det bolignød mange steder i landet, og verst var det i de store byene. Allerede i desember 1946 ble Jernbanens Borettslag Grorud A/L stiftet og tidlig på 1950-tallet kunne jernbanefamilier flytte inn i de fem stjerneblokkene som besto av to-, tre- og fireroms leiligheter med bad og wc. Lignende borettslag ble stiftet av jernbanefolk i Bergen og Drammen. For flere av disse borettslagene har de lokale fagforeningene stått som garantister for lån til kjøp av tomter.

Velferdsbygg ble reist ved flere jernbanestasjoner. Her fantes dusjmulighet for hele familien i ei tid da innlagt varmtvann og bad ikke var en sjølsagt del av husværet.