Av Mattis Huseth

Det er rart hvordan enkelte ting liksom fanger ens oppmerksomhet, og enda rarere hvordan en tilsynelatende anonym ting, plassert midt blant andre mer prangende ting, er akkurat den tingen som vekker nysgjerrigheten i en.

Slik var det da jeg valgte meg ut gjenstand JM001213, der den sto nedstøvet blant andre mer iøyefallende gjenstander. Så, hva er denne tingen?

Som arkeologistudent kan jeg fortelle deg relativt mye om et flintavslag fra steinalderen, eller om en kniv fra bronsealderen, men denne tingen, gjenstand JM001213, som er tusenvis av år nærmere min egen samtid, den er mer fremmed for meg enn de forhistoriske eksemplene. Pussig, er det ikke?!

Helt fortapt er jeg dog ikke. Selv om dets tekniske aspekter, osv. er ukjente for meg, er det likevel en rekke tidløse fellesnevnere. De representerer alle ulike stadier i menneskets teknologiske utvikling, og de forteller alle noe om relasjonen mellom mennesket og det materielle, og herunder vår avhengighet og tilknytning til ting. Satt i kontekst og formulert i Heideggers ånd; mennesket har aldri eksistert forut for den materielle verden, vi har alltid eksistert med den og derfor også med ting. Så la meg først forsøke å gjette på gjenstandens bruksområde, før jeg gjør meg opp noen tanker om JM001213 sin historiske verdi.

Det ser ut som at gjenstanden har to spoler i messing, og at den har noe som minner om en ledning som går fra den ene spolen og inn i sokkelen av tre. Det ser dessuten ut som at gjenstanden har et bevegelig ledd med et stempel på enden. Jeg tror derfor at gjenstanden har med kommunikasjon å gjøre, og mer bestemt at gjenstanden er et telegrafapparat.

Så kan man jo undre seg over gjenstandsbiografien til denne tingen, og hvilken agens den har hatt i relasjonen mellom operatør og seg selv. Hvordan har denne lille tingesten spilt ut sin ubevisste, men likevel aktive rolle i nettverket av relasjoner den har inngått i?

På et mikronivå var det kanskje nettopp JM001213 som gjorde at han eller henne som opererte den begynte å identifisere seg selv som en telegrafist, og som knyttet denne identiteten opp mot en større gruppeidentitet og yrkeskultur innenfor Norges Statsbaner (NSB). På et makronivå må JM001213 ha inngått i et nettverk av teknologiske vinninger som effektiviserte kommunikasjonen mellom mennesker, og som åpnet dørene for nye muligheter og nye fremskritt. Dette nettverket knyttet de ulike landsdelene sammen på en ny måte som tidligere var utenkelig, og i samme vending gjorde Norge litt “mindre” og menneskene litt mindre fremmede for hverandre. Hvilke konsekvenser hadde dette for lokalkultur i kontekst til nasjonalkultur? Hvordan påvirket nye og effektive kommunikasjonsmuligheter nordmenns fellesskapsfølelse og identitetsnarrativ?

Disse refleksjonene skraper naivt nok bare i overflaten av den samlede konteksten telegrafiapparatet har vært en del av, men det som er sikkert, er at denne lille tingen har sin egen historie og at den på én eller flere måter har virket inn i livene til menneskene den har inngått i. Samtidig har den utspilt en rolle som en liten brikke i den teknologiske reisen som har ledet oss frem til her vi er i dag, og føyer seg således inn i en lang slektskapslinje av redskaper – fra steinalderens flintredskaper til dagens høyteknologiske duppedingser.

Til sist vil jeg oppfordre alle jernbaneinteresserte, og alle som er interesserte i materiell kultur, til å ta turen innom Norsk Jernbanemuseum på Hamar. Velg deg ut en gjenstand, sett av fem minutter og gjør deg opp noen egne refleksjoner i kontekst til hvordan den gitte gjenstanden har blitt formet av, og i sin tur formet livene til, menneskene den har inngått i.

Mattis Huseth er masterstudent i arkeologi ved Universitetet i Oslo. I november 2019 hadde han tre ukers praksis ved Norsk jernbanemuseums samlingsavdeling. Etter endt praksis skrev han en reflekterende tekst om sitt møte med gjenstanden JM001213.